Pese, pese – eller Hønsecupen post 5

Fineste hunden som finnes!

Torsdag var det den nest siste posten i Retrieverklubben avd Oslo sin Hønsecup. Dette har etter hvert blitt et fast innslag i Snøfte og min tilværelse hver måned. Det har vært hyggelig å ha noe å jobbe mot hver måned i denne uformelle ferdighetskonkurransen. Denne posten var det ‘Rallylydighet’ (en blanding av lydighet og agility). Dette er en serie ferdigheter som settes sammen til en slags hinderløpbane. Det var lagt opp til 4 ferdigheter på banen i vår klasse: 1) stå under marsj, 2) slalåm mellom beina, 3) hopp over hinder, 4) vending på stedet 90 grader til høyre.

Snøfte følger intenst med på hva Xylon foretar seg i vannet, lett frustrert over at han ikke får delta!

For første gang denne våren skulle posten være på kvelden på en ukedag. Tidligere har det alltid vært avholdt på en søndag. Dagen på torsdag var veldig varm! Vi hadde avtalt å treffe Kristin og Xylon på t-banen og så la hundene få bade og leke litt før posten startet. Kjempedeilig for Snøfte å avkjøle seg litt. Han sliter i varmen, og plages veldig av den. Dessverre røyter han lite, så hele situasjonen er litt frustrerende. Sommeren i fjor handlet mye om å takle varmen; bevege seg lite, holde seg i skyggen, og bade så mye som mulig. Snøfte hadde vært ganske slapp på hele turen ut til Sørkedalen, men når vi kom oss ned mot vannet kviknet han til, og spratt uti. Jeg merket at jeg dessverre ble ganske nervøs når han svømte for langt ut. Xylon er jo mye yngre og sprekere, og Snøfte lot seg rive med i stemningen. Jeg var bekymret for at han skulle miste bevisstheten på nytt. Det vil nok ta litt tid før jeg stoler helt på han i vannet igjen, etter nestenulykken sin for en uke siden. Av denne grunn lot jeg ikke Snøfte få svømme for mye. Dersom Kristin kastet dummy til Xylon holdt jeg Snøfte igjen. Dette gjorde han ganske frustret, og han pep mens han måtte se på. Når jeg så slapp han svømte han ut likevel til der Xylon nettop hadde vært, for å lete etter dummien eller pinnen. Det var litt ubehagelig å se han svømme i villrede frem og tilbake på dypt vann. Etter hvert satte vi oss på gresset, og Xylon ble ganske så leken. Han ertet Snøfte, som lot seg provosere. Snøfte løper ikke så fort, og han ble frustrert av at Xylon hele tiden løp fra han. Dette var akkurat det Xylon ville, og han koste seg med å irritere Snøfte.

Labbisen i all sin fargeprakt! Shira (gul), Java (brun) og Snøfte (svart).

Da vi kom til klubbhytta fant vi både Turid & Java og Per-Ove & Shira. Snøfte liker disse to labbisene godt, og det er alltid hyggelig å se dem igjen. Snøfte har alltid vært betatt av blondiner. Det finnes ikke så mange Ladradorer nær der vi bor, og i hvert fall ingen gule. Men når vi treffer Golden Retrievere blir han alltid veldig glad og pigg. Shira er en gul labbis på ca 1,5 år, og Snøfte har vært betatt siden vi traff henne første gang i desember 2011. Så også denne gang, og innimellom ble det heftige lekeseanser mens vi ventet på tur.

Selve øvelsen gikk greit med Snøfte. Stå under marsj har vi jobbet masse med, så den var grei. Gå sikk-sakk mellom beina har vi også gjort masse. Det var en av triksene vi viste på terapihundeksamen. Hoppe går også gret, og vending 90 grader er heller ikke noe problem. Så jeg hadde vel ikke forutsett at øvelsene skulle by på så veldig store problemer. Men, typisk nok syntes Snøfte at 3 ganger gjennom beina var nok (kravet var 4). Så det ble full stopp midt under den øvelsen. Vi måtte gjøre ny oppstillinge midtveis, og han gikk mellom bena mine to ganger til. Resten gikk greit, men alt var nok litt ufokusert og upresist. Vi ble belønnet med bare 14 poeng, dessverre. Den dårligste poengsummen hittil. Vi har nå 82 poeng totalt etter 5 poster. Til slutt strykes den svakeste poengsummen, så det er bare de 5 beste poengsummene som avgjør til slutt. Dersom dagens poengsum strykes, og vi får 20 poeng neste gang (apport, lite sannsynlig!) får vi maks 88 poeng totalt. Våre venner Turid & Java har allerede 89 poeng (for tiden nr. 2), og lederen foreløpig har 96 poeng. Vi har med andre ord ingen reell mulighet til å ta igjen de som ligger foran oss på resultatlisten. By the way, vi ligger altså på en foreløpig tredje plass!!! Det er jeg veldig fornøyd med, og jeg håper vi klarer å beholde den plassen helt til slutt.

Det var en litt merkelig stemning på dagens post. Mange hunder som ga fra seg mye lyd. Ikke alle møtene var like harmoniske som tidligere. Jeg tror været hadde litt å si. Det var utrolig VARMT!

Xylon viser frem kunster mens vi venter på t-banen hjem! Han og Kristin går NODATs besøkshundkurs, og skal snart ha eksemen.

Er du også fan av Snøfte? Da kan du følge han i hverdagen på Facebook! Der legges det ut bilder og oppdateringer oftere enn på bloggen, og du kan kommentere direkte. Klikk på link i kolonnen til høyre (på ‘hjem’-siden), eller her. Husk å klikke på Liker, så får du oppdateringene fortløpende på din Facebook newsfeed!

To trøtte typer på vei hjem etter en kveld med sol, bading, lek og rallylydighet. Snøfte og Xylon går veldig godt sammen. Som ex-førerhunder snakker de samme språk, virker det som. Xylon er forresten broren til Xenon. Xenon er den nye førerhunden til Karianne. Snøfte var førerhunden til Karianne da han var aktiv i aktiv tjeneste. Liten verden!

Etter dramatikken

Etter det som skjedde i går, Snøftes dramatiske badetur på nasjonaldagen, ringte jeg veterinæren i dag. Hun mente Snøfte burde komme inn til en kontroll for sikkerhets skyld. Vann i lungene kan være farlig, og hunder som får det må observeres i noen dager etter hendelsen. Snøfte virket rystet etter hendelsen, og hostet, harket og nøs mye, men etter et par timer var han seg selv. Han var slapp i hele går kveld, men spiste normalt og har hatt normal avføring. På morgenen i dag spiste han også godt, men er litt slapp på tur. Det kan skyldes at det er litt varmt, men jeg syns nok han er litt slappere enn vanlig uansett. Snøfte går til en veldig fin veterinærklinikk, Nordberg Dyreklinikk. Alle veterinærene er så hyggelige og flinke. Det er en ganske liten klinikk, og ofte får vi time på dagen hvis det trengs. Så også i dag. Veterinær Tonje undersøkte Snøfte og fant ut at han ikke virker unormal i pusten, og at han ikke har vann i lungene nå. Temperaturen ble målt, og er grei: 38,7. Jeg fikk beskjed om å holde et øye med pusten og temepreaturen til over helgen. Dersom han begynner å puste tungt, eller får feber (over 39 grader) kan det bety at han får lungebetennelse. Da må han få medisiner. Siden Snøfte allerede har hatt en del antibiotikakurer osv. på grunn av neglene ville Tonje avvente og se. Symptomene pr i dag var ikke slik at det er nødvendig å sette i gang noen behandling.

Snøfte med svømmevesten fra Ruff Wear i fjor sommer.

Jeg spurte Tonje litt hva hun trodde kunne være årsaken til at Snøfte la seg ned i vannet. Siden Snøfte ikke har noen episoder med epilepsi fra tidligere mente hun det kanskje kunne være forårsaket av angst. Jeg hadde observert at Snøfte fikk vann i munnen da han svømte innover med pinnen den siste gangen. Han hostet og harket på stranden rett før episoden. Snøfte har ikke vært så glad i å svømme tidligere. Da han kom til meg høsten 2010 var han ivrig på vann, men bare for å vasse. Dersom jeg hev en pinne på dypt vann svømte han ikke ut for å hente den. Derfor jobbet jeg mye med Snøfte i fjor sommer, for å venne han til å svømme. Jeg badet mye sammen med han, og brukte svømmevest for å få han trygg. Snøfte misliker å ha på seg klær, så svømmevesten var dessverre ikke populær. Den ble tolerert, men ikke noe særelig mer. Gledelig nok begynte Snøfte å få mer selvtillit i vannet, og svømmer gjerne etter pinner, men han svømmer aldri uten at han skal hente noe. Han svømmer aldri for moro skyld, altså.

Tonje mente at Snøfte kanskje hadde blitt skremt av å få vann i munnen, og derfor har fått et angstanfall, og mistet bevisstheten et øyeblikk. Alternativt kan det være at han i sin iver etter å svømme etter pinnen overanstrengte seg, og ikke fikk nok surstoff. Det kan også forklare at han ble svimmel eller mistet bevisstheten. Siden i går har jeg spilt hendelsen gjentate ganger i hodet. Alt er så merkelig, og jeg er rimelig sikker på at han må ha blitt svimmel eller mistet bevisstheten en kort stund. Bevegelsene hans virket lite viljestyrt eller hensiktsmessige da han lå under vann. Heldigvis ser det ut til at alt er i orden nå. Jeg skal holde øye med han de neste dagene, men alt tyder på at vi slapp med skrekken. Og Snøfte har ikke blitt mindre glad i vann. På vei til jobben/veterinæren gikk vi gjennom Torshovparken. Den runde fontenen på toppen av parken er antagelig Snøftes favoritt. Han gikk rett uti den, som vanlig, og vasset rundt en liten stund.

Snøftes dramatiske nasjonaldag

Frokost! Müsli, yoghurt og bær.

Jeg har jobbet nesten sammenhengende siden påske, i helger og kvelder. Snøfte har tålmodig holdt meg med selskap, og funnet seg i at turene stort sett bare har vært frem og tilbake til kontoret. Det har ikke vært rom for mye lek, langtur eller kreativ stimulering. Etter hvert har jeg merket meg at han har blittt ganske klenget og masete. Han er sulteforet på aktivisering og stimulering. Tirsdag kveld ble jeg ferdig med den siste innleveringen denne våren, og det markerte slutten på en lang, stressende og intens arbeidsperiode. Jeg hadde derfor lovet Snøfte at 17. mai, den første virkelige fridagen min på mange uker, skulle vi gå en skikkelig tur. Derfor dro vi ut til Bygdøy på nasjonaldagen. Etter at bussen hadde sneglet seg gjennom bunadskedde folkemengder i sentrum kom vi omsider til Bygdøy. Det var helt vidunderlig å komme ut i naturens stillhet og friske skjønnhet! Mai måned er så vakker i Norge. Det var helt vidunderlig å gå gjennom skogen med Snøfte. Fuglene kvitret, og solen filtrerte og blinket mellom bladene og trærne. Og det var nesten folketomt.

Fint i skogen på Bygdøy i dag!

Da vi kom til Bygdøy sjøbad var Snøfte med en gang ivrig på å bade. Han fant en pinne som jeg kastet uti, og han svømte etter den flere ganger. Alt var så idyllisk. Men på den siste svømmeturen virket det som han svelget vann. Han slapp pinnen på stranden, og begynte å hoste og harke. Idet jeg trodde han hadde kommet seg gikk han ut i vannet, og plutselig så det ut som han stupte kråke. Han ble liggende i vannet og sprelle på venstre side, og kom seg ikke opp. Jeg ble helt forskrekket, og etter et øyeblikk skjønte jeg at han ikke klarte å reise seg. Hodet hans gikk under vann et par ganger.  Det var grusomt. Jeg løp ut i vannet og grep tak i halsbåndet og dro han opp på stranden. Snøfte så litt rystet ut, og sto stille mens han pustet, hostet, harket og nøs.

Litt slapp og slukøret etter et ublidt møte med vannet.

Etter denne opplvelsen satte jeg meg ned, og ville at Snøfte skulle gjøre det samme. Men han var veldig ivrig på å gå videre. Da vi kom nærmere skogen begynte han å gni hodet i gresset. Etter hvert bæsjet han også. Hele tiden mens han nøs, slikket seg på nesen og gned forlabbene på siden av nesen. Jeg fikk veldig inntrykk av at han hadde fått vann i nesen. I hostingen syns jeg det surklet ltt også, så kanskje han hadde fått litt vann i lungene? Det var ubehagelig. Vi gikk veldig rolig videre, og satte oss på en benk i skogen. Han var rolig, men hele tiden oppmerksom, responderte godt på det jeg sa, og ivrig (som vanlig!) på godbiter. Lenge var han litt daff og holdt seg i hælene mine mens han fortsatte å nyse, men gradvis ble han mer og mer seg selv. Vi gikk rolig tilbake til bussen, og kom oss hjem.

Men sier ikke nei til en godbit, tross våt fra topp til pote!

Snøfte var full av sand etter å ha slåss med elelmentene, så han fikk seg en dusj når vi kom hjem. Deretter har han ligget under ullteppet på sofaen, noe han ser ut til å være veldig fornøyd med. Det var en skummel hendelse i vannet, og jeg klarer ikke helt å forstå hva som egentlig skjedde. Hvofor la han seg ned i vannet? Og hvorfor klarte han ikke reise seg? Idet han gikk i vannet så det litt ut som han bare skulle gni hodet ned i bakken (slik han av og til gjør i gresset eller på snøen), men så var det som som han mistet balansen og falt over på siden. Han klarte av en eller annen grunn ikke å holde hodet over vannet, selv om det var ganske grunt. Det var nesten som han var helt satt ut. Mistet han bevisstheten et øyeblikk?

En flott tur ble ikke helt som forventet. Jeg er litt skremt. Heldigvis virker Snøfte bare sliten men ellers helt i orden. Håper det aldri skjer igjen! Det var veldig skummelt.

Godt å få tilbake varmen under ullteppet!

 

 

Ai, ai, ai, ai, – boff!

Den siste tiden har Snøfte vært litt opptatt med tannproblemer. Jeg oppdaget at det luktet litt ekkelt i munnen hans. Til å være hund har han egentlig ingen dårlig ånde. Og han får alltid komplimenter for sine fine tenner på den årlige veterinærkontrollen, senest i mars i år.  Men, den siste tiden har det altså vært litt ekkel lukt i munnen hans. Jeg undersøkte tennene og ganen flere gagner uten å finne noe. Plutselig en kveld for to uker siden oppdaget jeg at en tann manglet. Det vil si, jeg kunne se at deler av tannen satt igjen i tannkjøttet (røttene), men det over tannkjøttet hadde forsvunnet. Det hele er en gåte. Snøfte pleier sjelden å gnage på ting. Av og til tygger han på pinner, men de gir jo greit etter.

Ikke helt enkelt å se, men dette er et bilde av Snøftes munn på venstre side. Venstre hjørnetann er helt til vanstre i bildet. Helt til høyre sees en stor jeksel oppe. Rett foran den, og i kjeven nede, kan man se et område med lite tenner, og en rød flekk. Dette er den ødelagte tannen.

Dagen etter at jeg oppdaget at tannen var borte ringte jeg til Oslo Dyreklinikk. Heldigvis hadde de mulighet til å gi meg time samme ettermiddag. På undersøkelsen bekreftet veterinæren det jeg selv hadde observet: Røttene på en av jekslene i underkjeven på venstre side satt igjen i tannkjøttet og måtte opereres ut. Samtidig fortalte hun at det ikke er så vanlig å ødelegge tennene nede. Det vanligste er at de oppe får problemer først. Vi fikk time til operasjon en uke etter undersøkelsen. Snøfte klarte operasjonen bra, og fikk komme hjem på kvelden etter inngrepet.

Snøfte var fortsatt preget av bedøvelsen da jeg hentet han etter inngrepet.

Jeg vet fra tidligere at Snøfte takler smerte godt. Han er vant med løse negler og store smerter fra klokapselløsning. Mens jeg har hatt han, har han blitt operert og fått nappet ut flere løse negl(deler) med og uten narkose. Han er en barsking! I informasjonen fra veterinæren som opererte Snøftes tann står det at tannkjøttet rundt hadde betennelse, og at tannen antagelig har vært smeretefull. Det er ubehagelig å tenke på at Snøfte har gått med smerter, særlig fordi jeg ikke vet når tannen ble ødelagt. Jeg vet selv hvor vondt tannproblemer kan være. Men i og med at Snøfte ‘bærer’ smerte så godt har han muligens gått med dette en stund (siden det hadde blitt betennelse). Jeg har ikke merket noen endring i hans oppførsel. Han har spist (slukt!) maten som vanlig, og båret på lekene sine når han ble glad – som vanlig.

Som sagt kan jeg ikke merke om Snøfte har vondt. Men, på kvelden etter operasjonen i munnen kom smerte til uttrykk hos han – for første gang. Han lå med hodet på fanget mitt hele kvelden. Med jevne mellomrom kom det langsomme grynt og dype klynk. Det samme om natten. Han får ligge i sengen når han er syk, og det fikk han i disse dagene etter operasjonen. Det tok rundt 24 timer før han sluttet å grynte, så det har nok vært ganske smertefullt. Han har fått Rimadyl smertestillende og antibiotika 2 ganger om dagen, og har kommet seg bra!

Første sommerbad

Fine gjengen med terapihunder og venner! Samling på Årvoll med NODAT Oslo. Fra venster: Whitney, Senja, Pepper, Sara, Ayla, Xylon, Snøfte, Nemi, Victor, Hjalmar, Ronja, Lotta og Pippi.

I går traff vi gjengen fra lokallaget NODAT Oslo til samling på Årvoll. Vi skulle grille og hygge oss sammen med hundene. Det ble etter hvert mange hunder! Noen av medlemmene i lokallaget har både 2 og 3 hunder. Snøfte er en sindig type, men ble faktisk ganske gira. I perioder løp han etter de yngre hundene. En mindre gruppe tok hundene ned til et vann i nærheten. Snøfte er jo glad i vann, men ikke så glad i å svømme. Som eldstemann i gruppen følte han vel han hadde litt ansenitet og autoritet over de yngre tispene. Når det ble kastet pinner i vannet lot han ungdommene få gjøre gjovarbeidet med å svømme ut og hente pinnene. Selv sto han i vannkanten og ventet. Når pinnen kom i nærheten tok han tak i en ende og dro den ut av munnen til den som hadde gjort jobben! Dersom de nektet å slippe begynte han å knurre. I ett tilfelle ble han faktisk ganske høylydt. Ikke snakk om at yplingene skulle få beholde pinnene! Jeg ble både overrasket, sjokkert og glad over å høre såpass mye lyd fra han – og at han sto på krava. Han er ikke like tafatt som han av og til var før. En av de første gangene vi var på et hundeområde (høsten 2010, i Frognerparken) ble han umiddelbart omringet av forvirrede hannhunder som ville ri på han. Flere ganger hang det opptil 3 store hunder på ryggen hans. På den tiden pleide han ikke si ifra til andre hunder dersom han ikke syns noe var greit. Han har gradvis blir flinkere til å sette grenser på en hensiktsmessig måte. Han er tålmodig som dagen er lang med andre hunder. Men jeg har merket meg at dersom hundene ikke leser signalene og handler deretter gir han beskjed. Dette er ganske tydelig med valper å unghunder. Han lar dem få mase noen ganger, men dersom de ikke responderer på signalene han gir setter han dem på plass og går.

Labbisene samlet seg rundt meg til bilde. Mulig det hadde noe å gjøre med godbitene jeg hadde i lommen? Fra venstre: Snøfte, Garbo, Senja, Xylon, Lotta og Pippi (labbis wannabe).

Og så er neglesesongen i gang…

Etter bad og lek satte vi oss rundt grillene og koste oss med hundeprat. Det var utrolig hyggelig å kunne ha 15+ hunder samlet, griller og pølser tilgjengelig uten at det skapte noen problemer. Etter maten oppdaget jeg at en av Snøftes negler hadde løsnet. Den må ha løsnet under leken. Jeg har i ca 1 mnd fulgt med på en negl på venstre foran som sakte har sprukket på langs. Neglen som løsnet i går var på høyre foran. Snøftes negler har vært fine i hele vinter. Sist han hadde løs negl var i oktober. Det kan se ut som neglene følger ‘oppskriften’ fra i fjor. Da hadde han også gode måneder på våren, og så sprakk et par i april. I fjor sommer var vi hos veterinæren ca hver måned for å nappe ut løse biter. Av en eller annen grunn er neglene stabile om vinteren, og sprekker om sommeren, hmmm. Det er veldig underlig. Så i dag bar det til Nordberg Dyreklinikk for å fjerne den løse biten. Heldigvis hadde de tid til oss i siste liten. Det var fort gjort denne gangen, og ikke behov for lokalbedøvelse. Veldig spent på hvordan sommeren blir.

Slik så neglen ut i dag tidlig. Det øvre laget har løsnet og henger fast i deler av neglebåndet. Au!

Opptaksprøve

I kveld var Snøfte på en opptaksprøve til et spesialiseringskurs. Snøfte ble godkjent som terapihund av NODAT (Norge) og Delta Society/Pet Partners (USA) i september 2011. Inntil nylig har det i Norge ikke eksistert noe tilbud for ekvipasjer som ønsker å videreutdanne seg, og spesifisere seg på for eksempel arbeid med barn, psykiatriske pasienter eller eldre/demente. I vinter startet Gunn Pedersen opp med Norske Terapihundskolen. Dette er søsterorganisasjonen til Svenska Terapihundskolan, og sammen er de skandinavias største skole for utdanning av ekvipasjer. Det første kullet med besøkshundekvipasjer (trinn 1) har nylig blitt godkjent ved Norske Terapihundskolen. Det legges opp til et omfattende kurstilbud i år, med flere påbyggningskurs/terapihundkurs (trinn 2), samt barnekurs (trinn 3) i juni. Det er altså dette kurset jeg har meldt meg på sammen med Snøfte. I og med at det ennå ikke finnes noen standard for terapihunder i Norge, med tanke på krav til ferdigheter, har NODATs ekvipasjer også blitt godkjent i henhold til standarden i USA. Av den grunn er Snøfte (rent teknisk) også godkjent som terapihund i USA. De som består Delta Society/Pet Partner sine krav blir godkjent for å jobbe med barn. Så rent formelt har Snøfte og jeg vært godkjent til å arbeide med barn som terapihundekvipasje. Likevel har NODAT ikke ønsket at sine ekvipasjer skal arbeide med barn uten et spesialiseringskurs. Snøfte og jeg har (på privat basis) besøkt en liten jente på 2,5 år en gang i uken siden september 2011. Dette har fungert veldig bra, og rent formelt er det ikke et problem (i og med at han også er godkjent i forhold til den amerikanske standarden). Jeg ønsker å ta et spesialiseringskurs først og fremst for å lære mer. Jeg har aldri jobbet i helsevesenet eller i barnehage/(barne)skole, og jeg har ikke egne barn. Derfor føler jeg er stort behov for faglig påfyll og spesialisert kunnskap om arbeid med barn og hund. Dette tror jeg vil ha positiv innvirkning på arbeidet med Ellida, i og med at jeg vil ha et større utvalg av verktøy, metoder og kunnskap for dette spesifikke terapihundfeltet. Litt artig er det også at ingen andre i Norge har tatt denne spesialiseringen, og vi som tar det nå i sommer blir de første fem ekvipasjene med denne kompetansen!

I kveld var vi altså på opptaksprøven, der Snøftes egnethet for arbeid med barn ble testet. Helena Eriksson hadde kommet fra Sverige for å vurdere hundene. Tre barn i ulike aldre (alle under 13 år) deltok under prøven som figuranter. Den yngste var i underkant av 3 år gammel. Slik jeg forsto det ble det primært testet hvordan Snøfte forholdt seg til barn: Bli klappet av dem, tatt på litt klumsete og dratt lett i halen, og hvordan han responderte på knuffing, barna lekeslåss, løp i ring rundt han og meg, og skrek høyt. De to eldste barna hadde forøvrig et imponerende register i sine vokalprestasjoner – Et voldsomt volum og intensitet! Helena observerte Snøftes reaksjoner på barnas oppførsel. Spesielt så hun etter signaler på stress, og dempende signaler (gjesping, slikking, uro, strekke seg osv). Snøftes reaksjon var veldig rolig. Han virket veldig glad for oppmerksomheten, og all klappingen. Skrikingen og løpingen var heller ikke noe problem. Han så litt på meg, og kikket på barna mens han rolig logret med halen. Det virket på meg som han vennlig observerte og registrerte det som skjedde. Dette er ikke hverdagskost for han, men jeg syns det var veldig positivt at han ikke prøvde å fjerne seg fra situasjonen, eller viste tegn på at han ble redd/usikker. Han reagerte heller ikke ved å forsøke å dempe barna eller gå inn i situasjonen på noen måte. Jeg opplevde at han søkte støtte hos meg, og da han merket at jeg syns situasjonen var OK hadde han ingen problemer med å akseptere den. Jeg erfarte dette også på terapihundkurset til NODAT i fjor. Da hadde vi lignende øvelser der voksne skulle late som de kranglet, ble høylytte og knuffe litt borti hverandre. Snøfte reagerte ikke da heller. Men jeg har merket meg at han kan bli ganske animert dersom jeg er involvert i en diskusjon eller blir utsatt for tilsnakk – for eksempel dersom jeg snakker litt engasjert i telefonen, eller er irritert på TVen (som ikke vil slå seg på i det siste!) blir han veldig opptatt av å roe meg ned og passe på at alt er i orden. Så lenge bråket og støyen ikke påvirker eller involverer meg syns Snøfte det er helt greit. Han viste ingen tegn på stress, han sto helt i ro med et avslappet blikk og observerte. Da alle tre barn (+ en forelder) omringet han til klapp koste han seg glugg i hjel. Ekstra hyggelig var det også at Helena bemerket Snøfte og min relasjon: Hun syns vi hadde god kommunikasjon og samarbeid. Jeg syns ikke opptaksprøven kunne gått noe særlig bedre enn dette!

Da er det klart for barnekurs i juni, gleder meg!

Øse pøse (eller: Hønsecupen post 4)

Klar for Hønsecup? Det var en rimelig våt fornøyelse på Hønsecupen i dag!

Da var det tid for ny post i Hønsecupen. Dette var post 4 (av totalt 6). I dag skulle avstandskommandoen testes. Snøfte og jeg har tatt det veldig med ro siden Bronsemerkeprøven i forhold til å trene lydighet. Fikk jobbet litt med avstandskommandoen i går, nok til å oppdage at Snøfte har glemt det meste i sin lille ferie.  Null stress, jeg bestemte meg for å ta det som det kom. Da vi øvde i går slurvet han mest med å sette seg opp fra ligg.

Radarparet Livia og Snøfte!

Vi kom oss til klubbhytten i Sørkedalen i god tid, fordi i dag var det også Barnecup. Livia var med, og trengte å øve seg litt. Hun har ikke truffet Snøfte siden forrige Barnecup, så vi måtte finne ut om Snøfte fortsatt var lydhør for hennes kommandoer. Det viste seg kjapt at deres relasjon ikke har endret seg selv om de ikke har øvd på en stund. Det virker som de startet opp igjen der de slapp. Mens vi ventet på at alt skulle starte viste jeg Livia håndsignalene for ligg og sitt. Hun tok dem med en gang, og Snøfte hadde ingen problemer med å følge henne. Livia imponerte meg når hun klarte å kommandere Snøfte kun ved håndsignaler, sitt-ligg-sitt!

Livia har skjønt prinsippet med belønning!

Det regnet utrolig mye i dag, og både jeg og Livia var optimister for vi hadde ikke tatt på oss regntøy. Heldigvis hadde klubben satt opp et telt der vi kunne vente på vår tur. Livia koste seg med solbærtoddy, kake og koste med Snøfte. Min bror Harald hadde tatt turen sammen med Aquila, som han har passet i helgen.

Det var en rimelig våt dag! Harald og Aquila kom likevel for å se på (til høyre). Aquila prøvde å spille rollen som retriever, og passe inn så godt hun kunne. Men hun avslørte seg når det var mat i nærheten!

Det regnet til tider masse. Snøfte og Livia koste seg i teltet med kaker og solbøærtoddy.

Min klasse begynte først, Broiler. Snøfte var kjempeflink når det gjalt, og hadde ingen problemer med ligg-sitt-ligg-sitt-ligg, bortsett fra på den siste sitt. Da reiste han seg opp i stående og ristet av alt vannet på pelsen før han satte seg. Det syns jeg var helt greit, det regnet tross alt masse! Dommeren belønnet oss med 18 poeng (av totalt 20) – kjempefornøyd!

Så var det Livia sin tur: Utgangsstilling, fot til kjegle, sitt-ligg-sitt. Det gikk kjempebra! Snøfte  ble litt usikker i starten på om han skulle bli med eller ikke, men Livia klarte å overbevise han til å bli med til kjeglen. Livia er 5 år, og blant de yngste deltagerne i denne klassen. Hun gjorde en kjempeinnsats, og jeg imponeres stadig over hvor flink hun er. Hun treffer tross alt ikke Snøfte så ofte. De andre deltagerne i klassen bor sammen med hundene. I dag var været ikke på vår side, og Livia måtte vente ganske lenge på sin tur. Hun smilte og var glad hele tiden, på tross av at hun etter hvert ble både litt våt og kald. Det ble en kjempehyggelig dag med Livia!

Livia viser stolt frem diplom, rosett og premie.

Her er deltagerne i dagens Barnecup. Snøfte og Livia i midten. Til høyre er Snøftes konkurrent i Broiler-klassen, nydelige Java (her med med Thomas) som ble dommerens favoritt i klassen i dag.

Det var stort frafall i klassen til meg og Snøfte i dag. Jeg vil anta at mange valgte å bli hjemme på grunn av været. Derfor har vi krabbet opp på resultatlisten, og ligger nå på en foreløpig 3. plass! Det er 2 poster igjen, og til slutt teller de 5 beste poengsummene (av 6) sammenlagt. Vi har nå 68 poeng (15 + 15 + 20! + 18). Jeg er kjempefornøyd. Vi ligger bare 9 poeng bak lederen, som har 77 poeng, etter fire poster. Turid og Java ligger som nr. 2 med 72 poeng.

Dagens Dommer-favoritter: Karen og Java (Kylling), dommer i Broiler-klassen, Tormod og Dinny (ved representant), dommer i Kylling og Kalkun-klassen, og Gro og Fridtjof (Broiler) - Gratulerer!

Langtur

"Er vi fremme?"

Snøfte var på skikkelig ‘road trip’ i påsken! Tre av dagene kjørte vi mye. Tilsammen ble det 1100 km og litt til. Han tok det hele veldig fint, og var godt reisefølge i bilen. Han ligger i baksetet. Det er et litt smalt baksete i bilen, så han får ikke lagt seg ned på siden. Det blir derfor aldri noen dyp søvn på han i bilen, men han hviler nok likevel. Når vi kjører gjennom en ny bygd pleier jeg å rulle ned det ene vinduet litt, så Snøfte får lukte på det nye stedet. Det virker som han syns det er fint. Han er nysgjerrig på hvordan det lukter når vinduet åpnes. Elers pleier jeg å stoppe annen hver time så han får strukket på bena og tisset litt. Dersom han syns det går for lang tid mellom pausene setter han seg opp i baksetet, og ser på meg i speilet. Når jeg legger merke til han der bak begynner han å gjespe. I slike øyeblikk oppleves Snøfte som veldig menneskelig!

Utsikt over Skånevik.

Den første etappen gikk fra Oslo til Skånevik, ikke så langt fra Etne. Huset i Skånevik er min farfars barndomshjem. Det er nå et feriehus for hans etterkommere, og er derfor en samlingsplass for familie i ferier. Jeg har feriert her siden jeg var barn, og jeg syns det er det er det flotteste stedet som finnes. I en intens skriveperiode på hovedfagsoppgaven min bodde jeg i huset i en måned og skrev. På onsdag i påsken (4. april) hadde Snøfte bursdag, han ble 9 år! Til frokost laget vi en ‘kake’ til han. Jeg hadde kjøpt inn en boks med boksemat. Etter å ha banket ut maten hel, så den runde formen litt ut som en kake. Vi skar så tynne strimler av gulrot, 9 stykker, og satte de oppi boksematen som ‘lys’. Til slutt pyntet vi med tørrforkuler. Dette var populært med de to eldste barna – og Snøfte!

Snøfte ble 9 år den 4. april 2012!

Snøfte var med til Skånevik i fjor sommer også. I og med at huset er gammelt, og brukes av mange i familien må Snøftes bevegelser begrenses litt inne. Den ene fetteren min, og en annen fetters sønn har litt allergi mot hund. Begge kan være i nærheten av Snøfte, men for å minimere problematikken får han ikke gå fritt rundt inne. Mine søskenbarn har tilsammen 3 barn, hvorav den yngste er 16 måneder. Jeg syns det er greit at barnas tilgang på Snøfte ikke er helt fri. Snøfte er flink med barn, og jeg stoler helt på at han oppfører seg hensiktsmessig med dem. Men, han blir sliten av å være sammen med dem, og han har behov for å trekke seg tilbake av og til. Om sommeren fungerer dette veldig bra. Da er vi mye ute i hagen, og Snøfte har sengen sin stående i gangen. Da er det lite behov for han å være inne i stuene. Denne gangen var det påske, og kaldt i Skånevik! Som sagt er huset gammelt, og det er gulvkaldt. Snøfte lå i gangen det første døgnet, men hade problemer med å slappe av. Jeg hadde tatt med sengen og ullteppe, i tillegg til et varmt dekken. Jeg pakket han inn om kvelden, og sjekket han i løpet av natten, men jeg tror ikke han sov spesielt godt den første natten. Den neste natten gjorde jeg det samme, men i tretiden ble jeg vekket av min kusine som ved en tilfeldighet hadde oppdaget at Snøfte virket urolig. Jeg løp ned til han. Han peste og gikk rundt mens han kikket på utgangsdøren. Umiddelbart forsto jeg at han måtte ut. Da jeg åpnet døren føk han ut i hagen, helt desperat etter å finne en plass på gresset. Ut kom en rakett av diaré. Ikke bra, og jeg ble bekymret for at han nå skulle bli like syk som i januar/februar. Heldigvis hadde jeg med meg en halv tube med ZooLac, slik at han kunne få en dose med en gang. Resten av natten gikk jeg ut med han annenhver time. Jeg åpnet døren mellom stuen og gangen, og la meg til å sove på sofaen, i tilfelle han skulle bli desperat etter å gå ut igjen. Jeg er så utrolig stolt av Snøfte som klarte å holde seg, og ikke gjøre fra seg inne. Jeg håper inderlig han ikke var stresset lenge, men det er umulig å vite om han hadde plager i 10 minutter eller 2 timer, dessverre.

Det var godt å få ligge inne i den varme stuen når det var så kaldt!

De neste 2 dagene fikk Snøfte kokt ris blandet med vann, og gradvis mer tørrfor. Han var litt slapp den første dagen, men kom seg raskt. Han hadde ikke flere episoder med løs avføring. Heldigvis gikk det fort over denne gangen. Resten av oppholdet sov jeg på sofaen – og Snøfte fikk lov å ligge inne i varmen i stuen. Det syns han var deilig! Han hadde ingen problemer med å akseptere at han måtte ligge rolig på plassen sin, og ikke vandre rundt inne. Han syns det ble litt kjedelig i lengden, men var likevel samarbeidsvillig. Yngstemann i familien gikk frem og tilbake foran han hele dagen og var nysgjerrig, men var aldri borti Snøfte. Jeg tror Snøfte satte pris på at han fikk være i fred i sengen sin. Snøfte viste samme respekt til den lille gutten, og lot han være i fred også.

Dagene ble fylt med familieaktiviteter, og noen hyggelige turer til Milja og Valdra. Milja er den største og flotteste gården i Skånevik. Der er det mange ulike dyr (katter, hester, kuer, sauer, griser, ender og påfugler), og er derfor selvsagt populært blant barna. Snøfte ble med på utflukt. De to eldste barna fikk bytte på å holde i båndet til Snøfte. Gården er også en fin anledning til å observere Snøftes reaksjon på andre dyr. Som forventet reagerte han ikke spesielt på noen av dyrene vi traff.

Tur til Valdra. Snøfte går i ett med jakken til min kusine.

En av dagene gikk min kusine, hennes mann og jeg til Valdra, en gård et stykke fra sentrum. Den er ikke i bruk lenger, men er et passe mål for en tur. Vi gikk litt feil på veien opp, men det var bare hyggelig. Små bekker, lange pinner og gode skogsdufter gjorde at Snøfte ble som en unghund igjen. Han storkoste seg!

Badenymfen slo til igjen!

Etter noen dager i Skånevik dro Snøfte og jeg til Bergen og Os for å besøke en tante. Til tross for mye bilkjøring har jeg inntrykk av at Snøfte syns det er helt greit. Tror ikke han elsker å kjøre bil, men misliker det ikke heller.